Som vi alle vet så er Norge et rikt og fredelig land. Vi blir sett opp til av store deler av det globale samfunnet og vi kan i stor grad anse oss selv som svært privilegerte. Det moderne Norge er bygd opp av usedvanlige flinke politikere som Einar Gerhardsen og Kåre Willoch og i tillegg har vi selvfølgelig hatt stor nytte av blant annet olje. Likevel klarer en ikke å unnlate å stille spørsmålet: Er dagens politikere i Norge profesjonelle nok til å besitte såpass viktige jobber?
Mange av oss som ikke anser innvandring som den viktigste problemstillingen i norsk politikk kan bli svært skeptiske til utviklingen i politikken i Norge for tiden. Det ser nemlig ut som om det er kun debatten om innvandring som får store mengder til å følge med på det som skjer innenfor politikken. Det har på mange måter blitt en norm i norsk politikk at de fleste kun engasjerer seg i saker der man kan se på sin politiske motstander med et ”fiendtlig syn”. Dette gjenspeiles i politikerne våre i stor grad. Flere av de som er i toppen av sitt eget parti, både til venstre og høyre partier, bruker retorikk som gjør at velgerne blir på en måte ”skremt” til å følge de. Dette gjør at politikere slett ikke trenger å ha en god utdanning eller et langt arbeidsliv bak seg. De kan simpelthen servere løgner til det norske folk og samtidig komme unna med det med flere stemmer. Dette skjer i stort sett alle partiene i Norge, men noen mer enn andre. Det kan dermed virke som om mange av de største politikerne våre ikke har den kompetansen som skal til.
Jeg kan ikke akkurat si at fremtiden for norsk politikk ser så altfor lys ut. Politikerne på toppen relaterer seg ikke til oss som jobber hardt, verner om familien, søker lån hos centum og andre hverdagslige prosesser. Flere og flere politikere i høyeste hold ser ut til å være politikere som har levd altfor lite med det vanlige livet. Dette bidrar til en fremmedgjøring av sentralmaktene i forhold til den øvrige befolkningen. I tillegg presser ungdom i ungdoms-partiene deres moderpartier. Disse ungdommene er også mennesker som i liten grad bærer relasjoner til yrkeslivet og livet til arbeiderne i Norge. Jeg kan derfor i en viss grad forstå at mange av innbyggerne i landet vårt har vanskeligheter for å følge med i politikk i så stor grad som de burde ha gjort.
Selv om man kan trekke frem masse negativt, så er det også mye positivt å forholde seg til. Flere starter å forstå at det klokeste mennesket i rommet, ikke alltid er det mest høylytte. Politikk og menneskerettigheter har igjen blitt ett nokså fast fag i norske videregående skoler, og dette kan vi ta som et hint til at flere starter å engasjere seg i større deler av politikken. Så selv om det veldig ofte er lett å fokusere på det negative, så bør man også fokusere på det positive med norsk politikk!
